Barnehager i Halden

Værsego’, Aina

”Værsego’ Aina”. Lille Trine gir meg en tegning i det jeg kommer på jobb, jeg står fortsatt med jakke og skoene på. ”Tusen takk, så fin” sier jeg og smiler, hun gjør en rask helomvending og går med faste skritt inn på avdelingen igjen. Jeg står i gangen alene med en tegning som har noen sirkler og kruseduller i rosa og lilla. ”Det var kjapt levert, Trine” tenker jeg og henger av meg jakken.

Hva betyr det egentlig når jeg får en gave av Trine? Det er fort gjort å legge den i veska og glemme den. Jeg tømmer veska innimellom og ”arkiverer” det i søppelbøtta, litt utakknemlig der, men jeg kunne nok ha tapetsert et helt hus med barnetegninger etter å ha jobbet i barnehage i over 10 år.

Jeg gir henne ros, ”tusen takk så fin” sier jeg. Det har hun sikkert hørt tusen ganger før, og det preller av som vann på gåsa. Tomme ord, høflighetsfraser som bare kommer uten at man trenger å tenke noe særlig, og det samme er det for mottakeren; de vet at det kommer, og trenger ikke lytte.

Men kan jeg gjøre noe annet? Gi henne en gave tilbake? En med mening?

Jeg tar med meg tegningen og går etter henne inn på avdelingen. Hun sitter fortsatt ved tegnebordet og tegner med lilla og rosa. Jeg setter meg på huk ved siden av henne.

”Kan jeg forstyrre deg litt?”, spør jeg, og hun svarer ”Ja”.

”Det er så hyggelig at du har tenkt på meg, jeg ble veldig glad for tegningen.” Hun ser på meg å begynner å smile, det lyser av øynene hennes og det er akkurat som om hun vokser litt. ”Jeg ser du er stolt og glad. Har du lyst til å fortelle meg om tegningen?” Hun prater i vei om mamma, pappa og hunden deres og at de var på besøk hos farmor i går.

Jeg nikker og smiler og blikkene våre møtes flere ganger mens hun prater. Jeg velger å ikke bryte inn, bare lytte. Når hun er ferdig sier jeg ”Du har hatt det veldig fint og hyggelig hos farmor, tusen takk for at du ville dele det med meg, jeg har lyst til å gi deg en klem.” Hun strekker ut armene og vi klemmer.

Jeg velger å gi henne oppmerksomhet, hun er lite mottakelig for ros, noe barn ofte er. Ved å gi henne muligheten til snakke fritt uten å stille for mange spørsmål får jeg ta del i hennes opplevelser. Hun får lov til å beskrive med sine egne ord hva hun har opplevd, og jeg påstår i etterkant at hun har hatt det fint og hyggelig hos farmor, dette for å øke bevisstheten hennes på ordene ”fint” og ”hyggelig” og det er min oppriktige tolkning av historien. Jeg bekrefter også følelsen hun viser med ordene ”stolt” og ”glad” slik at hun får ord på det som er på innsiden.

Ved å gi henne min fulle og hele oppmerksomhet i fire minutter, har jeg forhåpentligvis fylt på hennes selvfølelse, økt bevisstheten hennes over følelsene, gitt henne opplevelsen av at hun er verdt å lytte til, gitt henne muligheten til å bruke språket og trene på å fortelle sin historie ut fra sin hukommelse.

 

Aina Staxvold